Når vi nå står midt i angrepet mot Iran, er det viktig å huske bakteppet, og hvordan Iran er blitt det forferdelige regimet det er forvandlet til.
For det er noe folk flest ikke forstår om Iran: Det var ikke alltid sånn. Iran var ikke et teokrati fra tidenes morgen. Iran ble gjort til et teokrati. Steg for steg. Og tidslinja er så skremmende gjenkjennelig at enhver som leser den med åpne øyne vil kjenne en uro i magen.
La oss ta den tidslinja. Fra begynnelse til slutt. Så kan du selv vurdere om «det aldri kan skje her».
Et land som lignet på oss
På 1960- og 70-tallet var Iran Midtøstens utstillingsvindu for modernisering. Kvinner studerte ved universitetene. De jobbet som leger, advokater, dommere og politikere. De kledde seg fritt. Giftealderen var satt til 18 år. Kvinner kunne ta ut skilsmisse. De stemte ved valg og stilte som kandidater til parlamentet.
Teheran var en kosmopolitisk storby der menn og kvinner omgikkes fritt. Det fantes kinoer, konserter, nattklubber. Iran hadde Miss Iran-konkurranse, den siste ble holdt i 1978. Det fantes aldri noen «Miss Iran 1979».
Shahen var ingen demokrat, og det skal sies rett ut: Regimet hans undertrykte politisk opposisjon, og den hemmelige politiet SAVAK var fryktet. Men samfunnet var på vei fremover. Utdanningsnivået steg, middelklassen vokste, og kvinner fikk stadig flere rettigheter.
Så kom det som aldri kan skje her.
Revolusjonen: Fra håp til helvete
Revolusjonen i 1979 ble ikke drevet av islamister alene. Den ble drevet av en bred koalisjon: sekulære liberalere, marxister, studenter, nasjonalister og islamister. De var alle enige om én ting: Shahen måtte vekk.
Og her kommer den viktigste leksjonen: Khomeini skjulte sine virkelige planer.
Han snakket om frihet. Om rettferdighet. Om slutt på korrupsjon. Han unngikk bevisst å detaljere sitt teokratiske prosjekt offentlig, fordi han visste at de fleste iranere ville avvise det. Sekulære kvinner marsjerte side om side med tilhengerne hans. De trodde revolusjonen handlet om demokrati.
januar 1979 flyktet Shahen. To uker senere landet Khomeini i Teheran. Millioner hilste ham velkommen. Innen 1. april var Iran offisielt en «islamsk republikk», med 98 prosent av stemmene i en folkeavstemning. Innen desember var den teokratiske grunnloven vedtatt, og Khomeini var utnevnt til Øverste leder.
Og så begynte det egentlige prosjektet.
Det ferdige produktet: En sjekkliste fra helvete
For det som skjedde etter revolusjonen var ikke kaos. Det var et program. En systematisk ombygging av et helt samfunn, punkt for punkt. Her er hva islamiseringen leverte da den ble fullført:
Sharia som lov. Sivilt ekteskap ble avskaffet. All ekteskapslovgivning ble lagt under islamsk lov. Kvinner måtte ha tillatelse fra sin far eller bestefar for å gifte seg. Menn fikk rett til fire koner. Kvinner kunne bare ha én mann.
Barnebruder. Giftealderen for jenter ble senket fra 18 til 9 år — i tråd med sharia. Senere hevet til 13, men med unntak: Med farens samtykke og en dommers godkjenning kan jenter giftes bort i enhver alder. Mellom 2017 og 2018 registrerte iranske myndigheter 217 ekteskap med jenter under 10 år, og 35.000 ekteskap med jenter mellom 10 og 14. I 2019 avviste parlamentet et lovforslag om å heve minstealderen til 16 — fordi det «strider mot islamsk sharia».
Hijab-tvang. Alle kvinner ble pålagt å dekke håret fra pubertetsalder. Iransk straffelov fastsetter straffen: opptil to måneders fengsel eller 74 piskeslag. Farokhroo Parsa, Irans første kvinnelige utdanningsminister, ble henrettet ved skyting.
Moralpolitiet. Basij-paramilitære og moralpolitiet patruljerer gatene, håndhever kleskoder og slår ned på alt fra «uanstendig latter» til løst hår. I september 2022 ble 22 år gamle Mahsa Amini arrestert for «feil» hijab. Hun døde i varetekt. Regimet sa «hjerteinfarkt». Verden sa mord.
Henrettelser. Iran henretter flere mennesker per capita enn noe annet land. Over 5.000 henginger bare siden 2010, ifølge Amnesty. I 2025 ble minst 1.500 mennesker henrettet — en økning fra tidligere år. Dødsdommer felles for «krig mot Gud», en gummiparagraf som rammer alt fra demonstranter til bloggere. Mindreårige henrettes. Samira Sabzian, tvangsgiftet som 15-åring, ble henrettet som den 800. under regimet — for å ha drept sin voldelige ektemann.
Steining, pisking, amputasjon. Sharia-straffer ble gjeninnført som standard: Steining for utroskap. Pisking for alkohol. Amputasjon for tyveri. Dette er ikke middelalder-historie. Dette er gjeldende iransk lov.
Eksport-modellen
Men Khomeinis Iran nøyde seg ikke med å islamisere sitt eget land. Det var aldri planen. Fra dag én var visjonen å eksportere revolusjonen. Irans grunnlov slår det fast eksplisitt.
Og det er nettopp det som har skjedd:
Libanon: Hezbollah ble grunnlagt i 1982 med direkte iransk støtte, trening og finansiering fra Revolusjonsgarden. Organisasjonen ble Irans viktigste proxy, ikke bare i Libanon, men som treningssentral for militser i hele regionen.
Irak: Etter den amerikanske invasjonen i 2003 fylte Iran det maktvakuumet som oppsto. Shia-militser finansiert, trent og bevæpnet av Teheran ble integrert i Iraks formelle sikkerhetsstrukturer gjennom de «Folkelige mobiliseringsstyrkene» (PMF).
Syria: Da Assad-regimet vaklet, var Iran førstemann inn. Revolusjonsgarden sendte egne styrker og organiserte shia-militser fra Irak, Libanon, Afghanistan og Pakistan for å redde diktatoren. Syria ble Irans transittkorridor til Middelhavet.
Jemen: Houthiene, en gang en marginal zaidi-opprørsgruppe, ble transformert til en regional maktfaktor med iransk våpenstøtte, trening og logistikk. Resultatet: En borgerkrig som har drept hundretusener, og en gruppe som kan lamme internasjonal skipsfart i Rødehavet.
Gaza: Hamas og Palestinsk islamsk jihad har begge mottatt iransk støtte: Våpen, penger, trening.
Iran har ikke bare vært et regime. Det har vært en franchise.
«Den som ikke lærer av historien...»
Det som gjør Iran-historien så viktig, er ikke bare hva som skjedde. Det er hvordan det skjedde.
Det skjedde i et land med universitetstradisjoner. I et land der kvinner levde frie liv. I et land med en voksende middelklasse og en kosmopolitisk storby som hovedstad. Det skjedde ikke fordi iranere var «tilbakestående» eller «kulturelt disponerte» for teokrati. Det skjedde fordi en ideologisk bevegelse med tålmodighet, strategi og vilje til vold utnyttet et politisk vakuum.
Khomeini fortalte folk det de ville høre. Han gjemte endestasjonens agenda bak et slør av reformretorikk. De som advarte, ble avfeid som hysteriske. De sekulære trodde de kunne ri tigeren. De tok feil. Samtlige tok feil.
Og de neste 46 årene levde iranerne med konsekvensene.
Epilog:
Mens jeg skriver dette, har Ali Khamenei, mannen som har styrt dette mørke maskineriet siden 1989, blitt drept i amerikanske og israelske luftangrep. Revolusjonsgarden truer med gjengjeldelse. Iranere i gatene er splittet mellom frykt og et desperat, ulmende håp om at denne gangen kan det bli annerledes.
For bare uker siden massakrerte dette regimet sine egne borgere. Tusenvis drept, titusener fengslet, tortur og voldtekt rapportert fra fengslene. Demonstranter skutt med skarpt i gatene.
47 år. Det er hva det kostet.
Fra miniskjørt til moralpolitiet. Fra Miss Iran til massegraver. Fra et land der kvinner var dommere, til et land der jenter på ni år giftes bort.
Det er konsekvensen av islamisering.
