Erik Stephansen i Nettavisen og en samlet norsk kommentatorstand har brukt uken på å fordømme meg for et innlegg om islam og hunder på X. Det er helt greit. De kan fordømme meg i hytt og pine. Men kanskje burde de heller brukt tiden sin på å ta stilling til saken jeg faktisk tok opp.
La meg oppsummere: En rådgiver for New Yorks borgermester, Nerdeen Kiswani, gikk ut og sa hun var glad for at islam vant frem i New York – og at hunder er «urene dyr» som ikke bør holdes som kjæledyr. Kongressmedlem Randy Fine svarte at om man tvinges til å velge mellom hunder og muslimske særkrav, er ikke valget vanskelig. Jeg sa meg enig.
Det kan man like eller ikke like. Men i stedet for å diskutere hva som skjer når islamske normer får fotfeste i vestlige samfunn, kastet norsk presse seg over formuleringene mine. Det er bekvemt. Det krever ingenting. Og det er nettopp problemet.
Stephansen og den trygge stolen
Erik Stephansen skriver i Nettavisen at jeg «styrker mistanken om at folk som Espen Teigen på nettsteder som Document egentlig ikke er interessert i integrering» og at jeg bare er «opptatt av å krisemaksimere og piske opp stemningen hos en liten, men aktiv heiagjeng».
Det er en arrogant påstand fra en mann som har sittet trygt i sin redaktørstol i Nettavisen i årevis og sett på at den ene debatten etter den andre om islams utfordringer har blitt kvalt av akkurat den typen moralsk fordømmelse han selv nå bedriver.
Stephansen mener det er «den letteste sak i verden å diskutere behovet for lav innvandring og utfordringer i islam uten dehumaniserende vrøvl». Men det er det altså ikke. Og det vet Stephansen godt. Hver gang det blir ubehagelig, hopper han av. Denne gangen er det islams vanskelige forhold til hunder, som er grundig dokumentert i deres hellige skrifter. Men i tillegg: Det går utover folk her i Norge. Enten det er blinde med førerhund, eller folk som ikke får helsetjenestene de har krav på.
Det er lett å sitte på gjerdet og kritisere dem som faktisk tar kampene. Det krever null mot. Stephansen vet utmerket godt at hvert eneste forsøk på å problematisere islam i Norge blir møtt med «rasist», «islamofob» og «muslimhater» – uansett hvor saklig og presis man er. Og i stedet for å adressere dette, kaster han seg på med sitt eget bidrag til nettopp den dynamikken.
Stephansen skriver at han fikk lyst til å spekulere i hva han «kunne foretrukket hvis valget sto mellom Espen Teigen og en del andre ting» – men at han ikke ville gjøre det. Riktig stilig, Erik. Veldig modig. Det er akkurat det som kjennetegner hele hans tilnærming: Han signaliserer at han forstår problemet, men er for feig til å faktisk gjøre noe med det.
Og hva er det han bruker kommentarplassen sin på? Han kobler meg sammen med Asle Toje og David Irving-kontroversen, som om det skulle være noen sammenheng. Deretter drar han inn sladrekjerringer på «ytre høyre» og anbefaler sine lesere å lese sjefredaktør Stavrums angrep på iNyheter. Det er virkelig bekvem journalistikk: Klump alt sammen, sett stempelet «ytre høyre» på det, og gå hjem rett etter lunsj. Jobben er gjort. Det må være enkelt å være politisk redaktør i hovedstrømspresssen.
Lily Bandehy – en misforståelse
Lily Bandehy fortjener en annen tone. For jeg tror, helt ærlig, at hun har misforstått innlegget mitt.
Bandehy skriver at innlegget mitt er «avhumanisering» og «rasisme», og at hun «skulle ønske noen organisasjoner anmeldte det». Det er sterke ord – og de er helt out of character for en kvinne som i over tjue år har vært en av Norges modigste islamkritikere. En kvinne som har brent hijab offentlig. Som har trengt politibeskyttelse for å lansere bøkene sine. Som har gått lenger enn noen andre i å utfordre islams menneskesyn og kvinnefiendtlighet.
Bandehy sammenligner meg med en imam i Iran som fra prekestolen kalte kvinner for dyr. Det er en sammenligning som ikke holder. Jeg sammenligner ikke muslimer med hunder. Poenget mitt var og er at når islam krever at hunder skal bort – slik Kiswani åpent ønsket velkommen i New York – så velger jeg hundene. Jeg velger norsk kultur og norske verdier over islamske særkrav. Jeg velger frihet over underkastelse.
Ironisk nok bruker Bandehy resten av sitt eget innlegg på å gjøre nøyaktig det hun kritiserer meg for å gjøre: Hun problematiserer islam. Hun skriver om islamsk fascisme, om Khomeini, om at politisk islam fører til autoritære og brutalt voldelige styreformer. Hun skiller mellom islam og muslimer – noe hun tilsynelatende ikke mener at jeg gjør.
Men det gjør jeg altså. Jeg har sagt det gang på gang: Hvis jeg sto mellom å redde en muslim eller en hund fra en brann, ville jeg selvfølgelig reddet muslimen. Det er en selvfølge. Men det endrer ikke det faktum at islamsk ideologi har elementer som er direkte uforenlige med norsk kultur, norske verdier og norsk frihet.
Bandehy er selv fra Iran. Hun vet bedre enn de fleste hva som skjer når man gir etter for islamske krav steg for steg. Hun har sett det med egne øyne.
Derfor tror jeg hun har misforstått innlegget mitt, heller enn at hun faktisk mener at det å forsvare hundehold mot religiøse særkrav er rasisme. Det ville vært en merkelig posisjon for Norges fremste islamkritiker.
De virkelige kyllingene
Mens norsk presse har brukt dagene på å fordømme en spissformulert tweet, har ingen av dem stilt det opplagte spørsmålet: Hva gjør vi den dagen islamske normer faktisk kolliderer med norsk hverdagsliv?
For dette er ikke hypotetisk. I Storbritannia har det allerede vært tilfeller der hundeiere er blitt trakassert i nabolag med stor muslimsk befolkning. I Norge har blinde blitt nektet å ta med førerhund i taxi. Det skjer. Selv om det måtte være ubehagelig for gode og mette redaktører å innrømme.
Men det er lettere å angripe en journalist i Document enn å ta tak i det ubehagelige. Det er lettere å stemple noen som rasist enn å innrømme at det finnes et reelt problem. Det krever null mot, null innsats og null risiko.
Stephansen, Nils August Andresen i Minerva og AUF-lederen – alle sammen gjør det samme: De signaliserer dyd i stedet for å ta debatten. De er kyllingene som ikke tør å stå opp mot islam.
Mens de fordømmer mine formuleringer, sitter Mohsan Raja – kåret til «Årets Osloborger» – og skriver at han ønsker at jeg «brenner i helvete» og sammenligner meg med en flue det ikke ville vært vanskelig å drepe. Hvor er fordømmelsen av ham? Hvor er Stephansens kommentar om det? Hvor er AUF-lederens uttalelse?
Stillhet.
For det er alltid tryggere å gå etter dem som kritiserer islam enn dem som truer islamkritikere. Det vet de som er kyllinger veldig godt.
Jeg beklager ingenting. Og jeg kommer aldri til å slutte å sette norske verdier foran sharia.
